tirsdag 1. september 2009

Hvordan det gikk med poden min

Bloggen min fikk en vanskelig start  i fjor høst. Jeg begynte så smått å blogge og så falt helvete ned på oss. Min stedatter  som nettopp hade flyttet til oss, kom hjem og fortalte om både fysisk og psykisk mishandling av svært alvorlig grad av poden.  Mange lesere av bloggen har etterlyst hvordan det gikk.

Enden på helvete var det bare en eneste løsning på - flytte. Så fra vi bestemte oss til vi hadde solgt,kjøpt og flyttet gikk det seks uker. Poden ble tatt ut av skolen resterende skoleår, den nye skolen ville at poden skulle få luft og  puste og få riste av seg litt av alt det vonde som hadde foregått  i løpet av høsthalvåret.

Etter jul begynte han så skolen på den nye skolen.

De første dagene var gode. Men så begynte hans egne problemer  å gjøre seg gjeldende igjen og medelevene forsto lite.

I flere år har vi kjempet for å få hjelp, noe har vært galt i handlinger og reaksjonsmønster. Dette  har vi sagt helt siden han begynte  å snakke. Men dessverre trenger man å brøle i dette samfunnet for å bli hørt. Og det gjorde jeg til slutt.

Psykolog hjelp og en meget deltakende skole kom oss i hjelp.

Vi har nå kommet inn på BUP og han er under utredning for Tourette og AdHd.

Det er mange små ting som han gjør som kan være uforståelig for medelver. Snill som dagen er lang men urolig og ganske intensiv av og til.

Lærer løste medelev problematikken med  min godkjennelse  med at  kunnskap er  makt til å håndtere vanskelige ting. Klassen ble informert  om hva han har vært igjennom og hvordan han har det. At  han skal utredes at noe er det men vi er ikke riktig sikre enda. Men de ble forklart hvordan forholde seg de innførte stoppsignal slik at de  kunne kommunisere med poden når han tråkket over grensen. Et håndsignal er ofte bedre enn ord når han kommer i en durende modus, altså ikke  klarer stoppe med det han gjør. Likeså gikk det egen vakt  i skolegården i nærheten av  poden og  hjalp med  å ordne opp i vanskelige situasjoner både for poden og medelevene. Det  har virket. Læreren er  meget flink , ære være henne for det, aldri sett  på maken til flink lærer  jeg. Kan ikke få sagt det nok. Og Trust  me. Hun har fått hørt det.

Likeså informerte  jeg  og  lærer medelevenes foreldre hvordan det var fatt på foreldremøtet i vår. Det var tøft, men tilbakemeldingene  var udelt positive. Og  har  nok hjulpet.

Det sosiale på skolen kom seg igjen. I dag har han flere venner han kaller nære venner. Vi har hatt  vernattningsgjester, pizza  kveld for alle guttene  i klassen, det ringer  på døra, dørklokka er ikke  lenger ørdøvende stille.

Jeg har en gutt som smiler. Som sier ja mamma, ok mamma, som klarer å stoppe opp og tenke seg om litt mere, jeg har en gutt som er hjelpsom og høflig igjen.

Skolen fattet et enkeltvedtak i vår om mere hjelp til poden. De har nå ansatt egen assistent slik at han får nøye oppfølging med skolearbeidet. Likeså har han muligheter for samtale med  helsesøster en gang  i uka pluss ene samtale med  kontaktlæreren.

Sosialt sett er det stadig stigende. Senest  i dag sto en kompis og to fnisende nesten fjortis jenter  på døra. Hehe.=D

Trinnet skal på leirskole neste  uke. Barna skrev  opp ønskeliste  på hvem de ville dele rom med. Han kom hjem og fortalte  han hadde blitt valgt.

Det er et havgap i mellom det  å få juling og psykisk tortur og bli valgt av en venn.

Det  var meget tøffe tider for familien. Stesøstra flyttet tilbake til mor. Det ble mye til henne fordi de begynte å krangle hele tiden de to. Men de hadde på forhånd et meget godt vennskap så det  har ordnet seg igjen. De stor koser seg sammen som ingenting har  hendt. Regnet forsåvidt  med at  hun fikk mye  mamma lengsel til syvende og sist likevel. Rart  med det hun er bare nesten 13 år. ;-)

Som familie står vi  nå enda sterkere. Vi har vist oss selv at vi lar ikke andre tråkke  på våre egne.

 

Som mor var det grufullt. Å si noe annet ville være å lyve. Det var beinhardt. Jeg gråt, sov ikke , var alltid sliten,, alt av energi gikk en vei, hjelpe poden og kjempe mot en skole som etter min mening er fullstendig inkompetent.

Dessverre har  jeg hørt  i ettertid at en gutt til i podens gamle klasse har flyttet fra Hommelvik grunnet mobbing.

………

Som jeg sa  det var meget tøft for meg. Men det å finne frem løvemoren i meg var ikke så vanskelig som jeg trodde når sjokket først gikk over.

Jeg vil gjerne takke dere som fulgte med oss den tiden.

Mange  på hagegal har kompetanse innefor barnepsykriatri, skoleverket som lærer  eller også andre bransjer som har med  barn å gjøre. Svært mange tok kontakt. Lærere ringte, pedagoger sendte  pmer og  mye  mere. Til og  med et tilbud om å komme oss langt vekk å puste ut fikk vi.

Jeg er så takknemlig for denne hjelpen uansett om jeg benyttet  meg av tilbudene eller ei. De hjalp meg med  å være løvinne. De hjalp meg å være mor når jeg trengtes som verst.

Dere hjalp meg med å gi min sønn en bedre liv. Hele familien har nå en mye bedre hverdag. Vi kan våkne opp med et smil og tenke: Yes! ny dag. Hva bringer den mon tro? - og samtidig smile.

Veien er lang igjen enda. Poden har arr som ikke  sees så lett som må jobbes med hele tiden. Men nå er hverdagen rolig i familien igjen, skolen er bare shcehsehedeliiii ;-) og ikke skummel og farlig. Og  når han kommer hjem med et smil og forteller og ditt og datt og at den og den kommer kanskje en tur, og de  kommer! - så smiler  jeg og med god grunn, for da tenker jeg at i morgen kommer en NY dag igjen.

TUSEN TUSEN TAKK!

 

IMG_2069 

IMG_1086

DSC07313



12 kommentarer:

Tove sa...

Så godt å lese Line Cathrin :-)

Kirsitns bakgårdshage sa...

Så bra at ting ser ut til å ordne seg! Og så håper jeg det går bra med pusen også. :-)

Mariann S sa...

So godt å lese at det går den rette veien for dokke :)

vig sa...

Så fint at dere har fått til et fint opplegg for poden. Jeg så det igår når vi var på treffet hjemme hos deg, at han var roligere og gladere. Bra!

Nina i Paradiset sa...

Så fint at det går bedre med Mathias nå! Opplever jo litt av det samme her vi også, og det er så mye bedre for både mor og barn når situasjonen ikke er så vanskelig....
Stakkars fine pusen!
Pirat-pus!!

potentilla sa...

Så flott at ting ordner seg. Lykke til :)

Harryford sa...

Jeg gråt tårer mens det påsto som verst - og jeg tørker øyne nå - av glede! Så inderlig godt å lese!

Igjen, heldig er han som har deg som mor - ikke alle med "ektra balast" har slike mødre/fedre!:-)

Maiblomst sa...

Så godt å lese at det går så mykje betre! Det gjer ein stor forskjell å møte forståelse, støtte og hjelp. Godt jobba, Løvemor! Og lykke til med vegen vidare!

Villrose sa...

Så deilig det er å vite at barna fungerer sosialt :-) Lykke til videre alle sammen!

Landliv sa...

Det har nok kostet deg mye å stå på for sønnen din, men så godt at det var verdt innsatsen! Tenk om han ikke hadde hatt ressurssterke foreldre...

Ninni sa...

SÅ flott at alt går bedre med sønnen! Jeg vet hvilken gedigen lettelse det er og hvilken lykkefølelse det gir når slike problemer retter seg. Det krever 'sin mann' å ha barn med spesielle behov. Og ja, man må kjempe med hud og hår for at ting skal skje i et altfor belastet hjelpeapparat. Du er en flink mamma :) Klem

alvehagen sa...

Smiler igjennom tårene. Kan ikke begripe at man skal måtte sette himmel og jord i bevegelse for å få hjelp. Godt at poden din har fått det bedre.