Den stille årstiden

Nei jeg  har  ikke gravd  meg  ned sammen med løkene  jeg satte  ned. Skulle  nesten tro det,  ikke sant, høyst unormalt  det  har vært  pottestille  her  i fem uker.

Jeg  har  hatt mine bekymringer  å stri med.

I går fikk vi diagnoser fra BUP. Lett til moderat Tourette  og ADHD. Legg til et  lass hormoner så kan dere vel skjønne at dagene byr  på utfordringer.

Lykken er bedring  i skoleprestasjoner, stabil vennekrets samt at det er flere foreldre med  barn samme diagnoser på skolen. Jeg fikk kontakt  med noen allerede  i går. Det hjalp betraktelig for  min egen del. Jeg trengte litt oppmuntring. Nå har vi fått høre  om sosiale tilbud som finnes der ute, likeså har jeg funnet de aktuelle nettsidene. Og oppfølgingen fra BUP fortsetter selvsagt.

Nå til hagen.

Det finnes  8 årstider.  Vi er  nå inne  i årstiden jeg kaller nitrist. Bladene  har falt av trærne, bedene er dekket med gule Bjørkeblader. Et lite smil er inni meg dog. Våren som kommer  kommer ikke uten krokus og tulipaner neste år. Årets vår føltes mere som nitrist. Null farge.

Som regel er  jeg  jo som dere vet svært  nøye  med farge sammensetningene  mine. Jeg  forsøker  å styre løkblomstringen på våren også. Men det er behov for vill uoppdragen farge glede  på våren. Så kræsjer det i blandt så gir  jeg blanke i det.

Vinteren står for tur. Den eneste fordelen med nitristårstiden er  kanskje at  man har klart å godta at  årets sesong er  over.

Sist  jeg  var  i byen så jeg  tendeser til julepynt  i butikkene. Ja det er tidlig. Men faktisk så synes  jeg det er alright nå. Vi hagefolk trenger  nitristårstiden. Ja tenk vi gjør det.  Det er  mange ganger  innrømt at vi nesten er venner  med  hybelkaniner  og at støvsugeren lider av  sult i sommerhalvåret. Så jeg bruker  nitrist til å ordne  opp etter  mine  neglisjeringer. Jeg  har alltid et  oppussingsprosjekt på gang også. Eneste plantekontakten som er for tiden er at jeg har har laget noen buketter fra hagen. De siste rosene er vemodige, men akk så vakre og står i en liten vase rett siden av meg  her  nå. Ellers så er det stadig kniping av Coleusene. Jeg har en del frøsådde, hvis de blomstrer har de store tendenser til å dø etterpå. Så knipefingerene er flittig  i bruk.

Det finnes lyspunkt i nitristtiden. De vanskelige  å finne for  barn av solen. Nitrist er den stille  årstiden. Men kjenner  man godt  nok etter så kribler det av  liv langt  inne  like  mye som det  kribler av  liv dypt nede  i jorden der  ute. =)

Tudelu!

IMG_0008




Kommentarer

Villrose sa…
Fint å se deg, og at "ting blir tatt tak i"!

Ja, det er nesten som man ser (litt) fram til denne tida for å ta tak i den totalt neglisjerte innsida av huset...

Og glede seg til juleforberedelsene
for meg som er totalt juloman.

Og så er det morsomt og trivelig å følge med på fuglene på foringsplassene :-)Innefra.
Uff, det var ingen hyggemelding av en diagnose. Men godt at dere nå har fått diagnosen og kan jobbe videre.

Her snør det i dag, og snø er i mine øyne med på å trekke hagen over i pen og vakker fra nitriste. Det var egentig ikke såå nitrist heller, bladene er ikke ferdige med å være pene. Også har jeg jo fuglene, som spriter opp både i farge og bevegelser :)
solfrid sa…
Jeg vil heller si; godt å få en diagnose. Da faller ting på plass. Man får jobbe ut i fra det. Så får man fokusere på de sterke og positive sidene. Det utløser også ekstra ressurser. Lykke til! Klem


(Jeg sliter litt med å lese skriften du har i bloggen. De store bokstavene blir innmari snirklete. )
Linecas have sa…
Enig Solfrid, det er godt å få en diagnose, men guttungen synes jo ikke helt det da, han ville jo heller vært foruten ;-)
Jeg skal se om jeg finner en en annen skrift.
Red Hobbitt sa…
Kjekt å lese innlegg i bloggen din igjen og se at det står til liv. Bra at det skjer noe og at dere får oppfølging.
Så får du kose deg så godt du kan tross ei nitrist årstid. Klem =)
Maiblomst sa…
Så godt at det går framover, og at de får møte andre i samme situasjon! Sjølv om det kan vere litt skummelt med diagnoser. Det er i grunnen ganske utruleg kor godt det kan gjere berre å få prate med andre som er oppe i det same, og verkeleg forstår!
Du får kose deg med julpynt nå i den nitriste, det er min plan, snart i alle fall:-)
Tove sa…
Så godt at dere endelig har fått en diagnose. mange klemmer herfra :-)
Britt Åse sa…
Kloke ord, Lineca. Og vakkert bilde.

Tvi-tvi med poden. Det høres ut som dere har bra med ressurser å spille på. Det er bra!

*klem* fra sør :-)
IngunnBW sa…
For et usigelig vakkert bilde! Det falt jeg pladask for. Du er unik med samplantinger :)

Jeg synes det var godt å høre at dere har fått diagnose, det letter den kronglete veien i hjelpeapparatet. Man får flere rettigheter og blir hørt på en annen måte. Gutten blir jo ikke verre av å få en diagnose, tvert i mot kan man lettere sette inn ressurser der det trengs. Jeg opplevde det slik med mine barn, en diagnose endret på en måte fokus fra kun å konsentrere seg om problemene, til å jobber med de sterke sidene og fremme disse. F.eks ifm med finmotoriske problemer. Vi glemte kampen om skjønnskrift og øvet på touchmetoden i stedet. Der lyktes han og den gode selvfølelsen det brakte med seg gjorde også skolesituasjonen litt lettere. Gutten er i dag 18, elvesrådsrepresentant i klassen, aktiv med venner, jobber i kassen på Coop ved siden av skolen, er målrettet og vet han skal gjøre de neste årene, skoleflink, skal ha oppkjøring til lappen 01.12 - kort sagt, det finnes ikke et snev igjen av ADHDdiagnosen han fikk da han var 5 år. Så det nytter!

Jeg vet hvordan dette tapper en for krefter, bekymringer for fremtiden gjør det heller ikke bedre. Men det ser jo ut til at dere har klart å legge forholdene til rette på den aller beste måten for ham, det er beundringsverdig som du står på :) Han er heldig som har så ressursterk mor! Klem til deg
Linecas have sa…
Tusen takk for alle kommentarene.
Diagnosen er god å ha.Man får lettere den hjelpen man trenger. Kampen er dessverre ikke der men med min sønns far som slett ikke ser tingene. helgekosen ufodrer ikke diagnosene så mye, men det er vanskelig å forstå. I stedet finnes det opp alskens andre forklaringer på ticsene,kremting verbaletics, uro, samhandlingsvanskene og konsentrasjonsvanskene. Jeg har skylda i alt. Selv ikke fagpersonalet, behandler og lege på bup ser ut til å nå inn der i gården.Han ser det som miljøskade men diagnosene har jo slett ingenting med det å gjøre. Han underkjenner diagnosene. Det har vært nok kamp for å komme hit.Jeg er sliten.
Unknown sa…
Koselig å lese/høre fra deg igjen ja.
Huff ja utfordringene kjenner jeg til. Men dere får i alle fall litt hjelp? Det er jo flott.

Løk ja.. har ikke somlet meg til dette enda!! Huff...
Linecas have sa…
Jadda jøss. Vi får godt med oppfølgeling fra bup. De er dyktige der.=))
Mariann S sa…
Kjekt å 'høyre' frå deg igjen :)
Godt guten din har fått ei diagnose, so får dokke hjelpa dokke har behov for. Får håpe at pappaen forstår litt meir etterkvart. Ønsker deg god helg :)