Bloggen min fikk en vanskelig start i fjor høst. Jeg begynte så smått å blogge og så falt helvete ned på oss. Min stedatter som nettopp hade flyttet til oss, kom hjem og fortalte om både fysisk og psykisk mishandling av svært alvorlig grad av poden. Mange lesere av bloggen har etterlyst hvordan det gikk.
Enden på helvete var det bare en eneste løsning på - flytte. Så fra vi bestemte oss til vi hadde solgt,kjøpt og flyttet gikk det seks uker. Poden ble tatt ut av skolen resterende skoleår, den nye skolen ville at poden skulle få luft og puste og få riste av seg litt av alt det vonde som hadde foregått i løpet av høsthalvåret.
Etter jul begynte han så skolen på den nye skolen.
De første dagene var gode. Men så begynte hans egne problemer å gjøre seg gjeldende igjen og medelevene forsto lite.
I flere år har vi kjempet for å få hjelp, noe har vært galt i handlinger og reaksjonsmønster. Dette har vi sagt helt siden han begynte å snakke. Men dessverre trenger man å brøle i dette samfunnet for å bli hørt. Og det gjorde jeg til slutt.
Psykolog hjelp og en meget deltakende skole kom oss i hjelp.
Vi har nå kommet inn på BUP og han er under utredning for Tourette og AdHd.
Det er mange små ting som han gjør som kan være uforståelig for medelver. Snill som dagen er lang men urolig og ganske intensiv av og til.
Lærer løste medelev problematikken med min godkjennelse med at kunnskap er makt til å håndtere vanskelige ting. Klassen ble informert om hva han har vært igjennom og hvordan han har det. At han skal utredes at noe er det men vi er ikke riktig sikre enda. Men de ble forklart hvordan forholde seg de innførte stoppsignal slik at de kunne kommunisere med poden når han tråkket over grensen. Et håndsignal er ofte bedre enn ord når han kommer i en durende modus, altså ikke klarer stoppe med det han gjør. Likeså gikk det egen vakt i skolegården i nærheten av poden og hjalp med å ordne opp i vanskelige situasjoner både for poden og medelevene. Det har virket. Læreren er meget flink , ære være henne for det, aldri sett på maken til flink lærer jeg. Kan ikke få sagt det nok. Og Trust me. Hun har fått hørt det.
Likeså informerte jeg og lærer medelevenes foreldre hvordan det var fatt på foreldremøtet i vår. Det var tøft, men tilbakemeldingene var udelt positive. Og har nok hjulpet.
Det sosiale på skolen kom seg igjen. I dag har han flere venner han kaller nære venner. Vi har hatt vernattningsgjester, pizza kveld for alle guttene i klassen, det ringer på døra, dørklokka er ikke lenger ørdøvende stille.
Jeg har en gutt som smiler. Som sier ja mamma, ok mamma, som klarer å stoppe opp og tenke seg om litt mere, jeg har en gutt som er hjelpsom og høflig igjen.
Skolen fattet et enkeltvedtak i vår om mere hjelp til poden. De har nå ansatt egen assistent slik at han får nøye oppfølging med skolearbeidet. Likeså har han muligheter for samtale med helsesøster en gang i uka pluss ene samtale med kontaktlæreren.
Sosialt sett er det stadig stigende. Senest i dag sto en kompis og to fnisende nesten fjortis jenter på døra. Hehe.=D
Trinnet skal på leirskole neste uke. Barna skrev opp ønskeliste på hvem de ville dele rom med. Han kom hjem og fortalte han hadde blitt valgt.
Det er et havgap i mellom det å få juling og psykisk tortur og bli valgt av en venn.
Det var meget tøffe tider for familien. Stesøstra flyttet tilbake til mor. Det ble mye til henne fordi de begynte å krangle hele tiden de to. Men de hadde på forhånd et meget godt vennskap så det har ordnet seg igjen. De stor koser seg sammen som ingenting har hendt. Regnet forsåvidt med at hun fikk mye mamma lengsel til syvende og sist likevel. Rart med det hun er bare nesten 13 år. ;-)
Som familie står vi nå enda sterkere. Vi har vist oss selv at vi lar ikke andre tråkke på våre egne.
Som mor var det grufullt. Å si noe annet ville være å lyve. Det var beinhardt. Jeg gråt, sov ikke , var alltid sliten,, alt av energi gikk en vei, hjelpe poden og kjempe mot en skole som etter min mening er fullstendig inkompetent.
Dessverre har jeg hørt i ettertid at en gutt til i podens gamle klasse har flyttet fra Hommelvik grunnet mobbing.
………
Som jeg sa det var meget tøft for meg. Men det å finne frem løvemoren i meg var ikke så vanskelig som jeg trodde når sjokket først gikk over.
Jeg vil gjerne takke dere som fulgte med oss den tiden.
Mange på hagegal har kompetanse innefor barnepsykriatri, skoleverket som lærer eller også andre bransjer som har med barn å gjøre. Svært mange tok kontakt. Lærere ringte, pedagoger sendte pmer og mye mere. Til og med et tilbud om å komme oss langt vekk å puste ut fikk vi.
Jeg er så takknemlig for denne hjelpen uansett om jeg benyttet meg av tilbudene eller ei. De hjalp meg med å være løvinne. De hjalp meg å være mor når jeg trengtes som verst.
Dere hjalp meg med å gi min sønn en bedre liv. Hele familien har nå en mye bedre hverdag. Vi kan våkne opp med et smil og tenke: Yes! ny dag. Hva bringer den mon tro? - og samtidig smile.
Veien er lang igjen enda. Poden har arr som ikke sees så lett som må jobbes med hele tiden. Men nå er hverdagen rolig i familien igjen, skolen er bare shcehsehedeliiii ;-) og ikke skummel og farlig. Og når han kommer hjem med et smil og forteller og ditt og datt og at den og den kommer kanskje en tur, og de kommer! - så smiler jeg og med god grunn, for da tenker jeg at i morgen kommer en NY dag igjen.
TUSEN TUSEN TAKK!
