Hei igjen og godt nytt hageår alle sammen. 😊
Ekstremhaging er en bra oppsummering av hageåret 2019. Kort fortalt. Lengre fortalt kommer nå. Så ta en kopp kaffe eller hva du nå foretrekker len deg tilbake. Advarsel du kan bli svett bare av å lese hva vi fikk gjort i fjor. 😊
2019 startet med helt blanke ark. Det vil si en hagegal uten en eneste plante. Etter å ha solgt forrige hage og tilbrakt to år i Spania sto jeg igjen med en Aloe vera som ikke er herdig her en gang.
I Februar dukket de første plantene opp. En venninne sendte planter til meg. Hun hadde seriøs plassmangel i hagen og måtte tynne ut i rekkene.
Temmelig uforberedt ble plantene plassert i malerommet mitt. Rett etter var vi en tur i Spania og kom så hjem til blomstrende stauder. Temmelig surrealistisk. De stod inne, feil årstid og det å ha vært uten i to år. Jeg nærmest sank ned på kne og slapp gledestårer når jeg så de.
Spole litt tilbake. Allerede i romjulen bare en par uker etter å ha flyttet tilbake til Norge begynte jeg å planlegge hagen. Første skritt var å vasse rundt i sne og på det vise tråkke opp stier og merke av hvor bedd og sitteplasser skulle være. Etter en måned i tenkeboksen forsvant plutselig sneen. Jeg føk ut og begynte å grave opp beddkanter. Jeg fikk høre av mange at det så ut som en muldvarp hadde vært på ferde. Jeg ser den. 😄
Jeg hadde vannmelonfrø fra Spania. Det duger ikke stort her. Fra å ha frølager til nada frøsposer var ingen god følelse. Frøfattig er ingen god tilstand. Jeg viste og at om jeg skulle få i gang en hage fort som fy måtte jeg gjøre noe. Jeg valgte å spørre hagevenner på Facebook om de kanskje hadde noen få frø å avse fra sine frøhvelv. Lite viste jeg hva som ventet.
Jeg ble helt satt ut, temmelig målløs over den givergleden som kom vår vei.
Ren galskap. Hundrevis av pakker av frø dumpet ned i postkassen. Det skal mye til for å gjøre meg målløs, men da satt jeg bare og gapte. Samboeren som ikke hadde erfaring med hagegale syntes dette var helt sinnsykt. Jeg sier med enig. Det ble sortering av frø. sommerblomster, grønnsaker og stauder ble sorter for seg. Samboeren ville ha flott kjøkkenhage, jeg og forøvrig. Sommerblomster skulle fylle ut beddene, og staudene såes for langsiktige planer selvsagt.
Jeg var kjapp i vendingen der. Ikke før frøene var sortert var staudene i jorden, og satt ut til stratifisering. Jeg var som en unge som boblet over av glede. 😄
Omsider gikk snøen for godt. Jeg oppdaget at det var tusenvis av snøklokker i haven. Jeg har aldri hatt mye av de så dette frydet meg stort. Det betydde og at jeg hadde litt å bytte med, uten at det ble merket på mengden. De vokste i lag på lag oppå hverandre. Så løkene var nok meget glade for tynningen. Kvalte løker kom opp i dagen, og formerte seg videre.
Det dukket og opp andre planter. Tulipaner, krokus, narsisser. Jeg fant stauder, flere tuer peoner, dagliljer, Saxifraga med mer.
Dette er en gammel hage. Det var store flotte gamle sorter Syriner, Skjærsmin, Rips, fruktrær, Brudespirea. Jeg fant en bestand Bergenia temmelig overvokst av sistnevte. I farten nå husker jeg ikke alt hva som dukket opp. Gleden var stor over det og, men mengden planter var jo ikke en dråpe i havet av hva jeg har hatt igjennom mange år.
Vi begynte også å få mer oversikt hva vi hadde å takle. Solen begynte å varme. Det var ikke en dag vi ikke var ute. Vi var veldig heldige med været.
Vi så hvor utrolig vakkert det er her. Ikke bare bygningene , men hele området. Det er en meget historisk sted som går helt tilbake til bronsealderen. Vi har flere gravhauger fra bronsealdere tre minutters gange fra huset. Nede ved havnen fem minutter gange lå en vikingehavn. Huset er fra 1814. Gammelt kulturlandskap omkranser haven. Det er vakkert.
Vi oppdaget fort at nede ved vedskjulet var det mest lunt. Første sitteplassen ble planlagt der. Terrassen sa seg selv. En sitteplass under syrinen ved inngangspartiet , en glimmerbenk på kanten, flere skulle det bli. 😊
Vi flyttet ut for godt for sesongen.
Det var på tide å begynne å grave bed. Hele vinteren igjennom hadde det ikke vært tele. Typisk nok hadde den siste frosten gjort inngangspartiet hardt som sten. Vi trengte litt mer enn håndmakt. Familie kom og hjalp til. 😊 Vi er veldig takknemlige for det.
Så begynte vi å grave bedd. Noen plasser snudde vi bare torva, andre plasser gravde vi opp fullstendig. Gammel plen er tungt å fjerne. De få plantene jeg hadde fått av Nina i februar kom i jorden. Jeg pådro meg en Helleborus ved juletider, den var den første til å komme i jorden. Følelsen av å plante igjen var andektig. Jeg hadde tårer i øya igjen.
Vi jobbet over hele haven. De forskjellige rommene som ble skapt i haven fikk egne navn. Solskinnshaven, bordeuxhaven, grønnsakshaven, woodlandet, alle med forskjellige design og farvetemaer planlagt.
Sitteplassen i solskinnshaven ble anlagt. Plassering av dam bestemt. Påsken var kommet. Allerede da hadde vi gravd opp omlag nesten 80 kvadrat bedd. Naturen våknet opp rundt oss. Vi boblet over av glede. Jeg mest. Denne ekstreme galskapen var noe nytt for samboeren, men han gikk på med entusiasme. Han jobbet like mye som meg. Jeg var rett og slett imponert. 😍 Vi storkoste oss.
Grunnlaget var lagt. 😍
💗Det passer å avslutte første del nå. Det blir mange deler.
Line-Cathrin
Ekstremhaging er en bra oppsummering av hageåret 2019. Kort fortalt. Lengre fortalt kommer nå. Så ta en kopp kaffe eller hva du nå foretrekker len deg tilbake. Advarsel du kan bli svett bare av å lese hva vi fikk gjort i fjor. 😊
2019 startet med helt blanke ark. Det vil si en hagegal uten en eneste plante. Etter å ha solgt forrige hage og tilbrakt to år i Spania sto jeg igjen med en Aloe vera som ikke er herdig her en gang.
I Februar dukket de første plantene opp. En venninne sendte planter til meg. Hun hadde seriøs plassmangel i hagen og måtte tynne ut i rekkene.
Temmelig uforberedt ble plantene plassert i malerommet mitt. Rett etter var vi en tur i Spania og kom så hjem til blomstrende stauder. Temmelig surrealistisk. De stod inne, feil årstid og det å ha vært uten i to år. Jeg nærmest sank ned på kne og slapp gledestårer når jeg så de.
Spole litt tilbake. Allerede i romjulen bare en par uker etter å ha flyttet tilbake til Norge begynte jeg å planlegge hagen. Første skritt var å vasse rundt i sne og på det vise tråkke opp stier og merke av hvor bedd og sitteplasser skulle være. Etter en måned i tenkeboksen forsvant plutselig sneen. Jeg føk ut og begynte å grave opp beddkanter. Jeg fikk høre av mange at det så ut som en muldvarp hadde vært på ferde. Jeg ser den. 😄
Jeg hadde vannmelonfrø fra Spania. Det duger ikke stort her. Fra å ha frølager til nada frøsposer var ingen god følelse. Frøfattig er ingen god tilstand. Jeg viste og at om jeg skulle få i gang en hage fort som fy måtte jeg gjøre noe. Jeg valgte å spørre hagevenner på Facebook om de kanskje hadde noen få frø å avse fra sine frøhvelv. Lite viste jeg hva som ventet.
Jeg ble helt satt ut, temmelig målløs over den givergleden som kom vår vei.
Ren galskap. Hundrevis av pakker av frø dumpet ned i postkassen. Det skal mye til for å gjøre meg målløs, men da satt jeg bare og gapte. Samboeren som ikke hadde erfaring med hagegale syntes dette var helt sinnsykt. Jeg sier med enig. Det ble sortering av frø. sommerblomster, grønnsaker og stauder ble sorter for seg. Samboeren ville ha flott kjøkkenhage, jeg og forøvrig. Sommerblomster skulle fylle ut beddene, og staudene såes for langsiktige planer selvsagt.
Jeg var kjapp i vendingen der. Ikke før frøene var sortert var staudene i jorden, og satt ut til stratifisering. Jeg var som en unge som boblet over av glede. 😄
Omsider gikk snøen for godt. Jeg oppdaget at det var tusenvis av snøklokker i haven. Jeg har aldri hatt mye av de så dette frydet meg stort. Det betydde og at jeg hadde litt å bytte med, uten at det ble merket på mengden. De vokste i lag på lag oppå hverandre. Så løkene var nok meget glade for tynningen. Kvalte løker kom opp i dagen, og formerte seg videre.
Det dukket og opp andre planter. Tulipaner, krokus, narsisser. Jeg fant stauder, flere tuer peoner, dagliljer, Saxifraga med mer.
Dette er en gammel hage. Det var store flotte gamle sorter Syriner, Skjærsmin, Rips, fruktrær, Brudespirea. Jeg fant en bestand Bergenia temmelig overvokst av sistnevte. I farten nå husker jeg ikke alt hva som dukket opp. Gleden var stor over det og, men mengden planter var jo ikke en dråpe i havet av hva jeg har hatt igjennom mange år.
Vi begynte også å få mer oversikt hva vi hadde å takle. Solen begynte å varme. Det var ikke en dag vi ikke var ute. Vi var veldig heldige med været.
Vi så hvor utrolig vakkert det er her. Ikke bare bygningene , men hele området. Det er en meget historisk sted som går helt tilbake til bronsealderen. Vi har flere gravhauger fra bronsealdere tre minutters gange fra huset. Nede ved havnen fem minutter gange lå en vikingehavn. Huset er fra 1814. Gammelt kulturlandskap omkranser haven. Det er vakkert.
Vi oppdaget fort at nede ved vedskjulet var det mest lunt. Første sitteplassen ble planlagt der. Terrassen sa seg selv. En sitteplass under syrinen ved inngangspartiet , en glimmerbenk på kanten, flere skulle det bli. 😊
Vi flyttet ut for godt for sesongen.
Det var på tide å begynne å grave bed. Hele vinteren igjennom hadde det ikke vært tele. Typisk nok hadde den siste frosten gjort inngangspartiet hardt som sten. Vi trengte litt mer enn håndmakt. Familie kom og hjalp til. 😊 Vi er veldig takknemlige for det.
Så begynte vi å grave bedd. Noen plasser snudde vi bare torva, andre plasser gravde vi opp fullstendig. Gammel plen er tungt å fjerne. De få plantene jeg hadde fått av Nina i februar kom i jorden. Jeg pådro meg en Helleborus ved juletider, den var den første til å komme i jorden. Følelsen av å plante igjen var andektig. Jeg hadde tårer i øya igjen.
Vi jobbet over hele haven. De forskjellige rommene som ble skapt i haven fikk egne navn. Solskinnshaven, bordeuxhaven, grønnsakshaven, woodlandet, alle med forskjellige design og farvetemaer planlagt.
Sitteplassen i solskinnshaven ble anlagt. Plassering av dam bestemt. Påsken var kommet. Allerede da hadde vi gravd opp omlag nesten 80 kvadrat bedd. Naturen våknet opp rundt oss. Vi boblet over av glede. Jeg mest. Denne ekstreme galskapen var noe nytt for samboeren, men han gikk på med entusiasme. Han jobbet like mye som meg. Jeg var rett og slett imponert. 😍 Vi storkoste oss.
Grunnlaget var lagt. 😍
💗Det passer å avslutte første del nå. Det blir mange deler.
Line-Cathrin
Kommentarer