Vinterdvale

Et poetisk og en smule romantisk ord. Assosiasjoner om pinnsvin sovende sukkersøt søvn i komposthaugen.

Vinter er ventetid for oss hage mennesker. Vi sukker etter sola, og når den først kommer sukker vi etter at den skal vare lengre, når det først skjer sukker vi etter snøsmelting.. Ja du skjønner tegninga. Vi sukker helt til de første snøklokkene dukker opp i snø restene. Da bryter smilet frem som ei sol.
Her mangler komposthaug og snøklokker. Det eneste jeg ikke mangler er snø, og det har jeg derimot enorme mengder av.
Vinteren i min familie er en eneste stor bursdag bokstavelig talt. Fem av oss har bursdag i løpet av en måned. April er vist en romantisk affære for min familie.
Men jeg forstår det så godt. April. Bare navnet får meg helt varm, nesten så jeg kan kjenne vårsprudlelufta dirre i nesen.
Teller på fingrene. Alt for lenge igjen til April enda. Men nå er det nesten Mars. Tenk det jeg hagegal og hagelaus har snart overlevd vinteren. Jeg har ikke en komposthaug engang. Ingenting.
Selv min elskede spade sto fastfrosset i gamle hagen når vi flyttet så den mangler jeg også. Jeg føler det som om jeg mangler min bedre halvdel. ( hysj ikke si jeg sa det til gemalen) Naken tom og vergeløs ovenfor den lange vinteren. Spaden min, vannkanna mi, såpottene mine.
Sukk...

Jeg tuller ikke når jeg sier vi har mye snø. Hjelpes som det har snødd, og vi har veldig mye gårdsplass å måke.
Forleden dag når jeg måkte skinte sola som aldri før, fuglene kvitret. I hodet lekte jeg at snøskuffen var spaden min, kinnene fikk roser og blikket fikk igjen en antydning til glimt. Plutselig kom supervroom kreftene fram og plutselig hadde jeg hadde måkt hele sulamitten på en time.
Når jeg var ferdig hadde jeg overhodet ikke lyst til å gå inn heller. Men det skyet over, og på hva skulle jeg sitte og ta kaffen på liksom. Langt nede i kjeller dypet står hage møblene. Der må de få stå en stakket stund til, i hvertfall til jeg er ferdig med å sukke og snøklokkene igjen blomstrer.
Akk snøklokkene mine ja, mon om de kommer til å blomstre, de få jeg har med meg bor i samme potte som noen av liljene mine i det dype kjeller mørket.
Men grønne er de. Jeg ser på de hver dag når jeg er og ser etter elsklingene mine. Skal.- skal ikke- ta de opp.. Foreløbig har jeg klart å la vær, men en dag sukker jeg vel for dypt til å la være.
I morgen kommer en ny dag uten komposthaug og spade, men hvis overgartneren er snill med meg så gjør han det såpass varmt i været til at jeg kommer meg ut igjen. Og denne gangen armert med blyant,papir og målebånd.
Det klør i fingrene nå. Stablene med skisser er snart halvmeteren høy. Det er på tide å ta mål.
Og kompostbingen.. Jo den vet jeg akkurat hvor skal være. Drivhuset det finnes det overhodet heller ikke noen tvil om hvor skal være heller.
Jeg må bare finne meg i å sukke enda litt lengre før jeg skrur på vroomen.