Zilla omkom i dag . Hun ble påkjørt av en bil. Vi tok henne med til veterinær i håp om at det var noe som kunne gjøres men hele hennes bekken var knust.
Zilla sovnet stille in hos veterinæren for en time siden.
Jeg er helt knust.

Kommentarer

Sigrid sa…
Så leit, da. Trøsteklem fra meg.
Røsslyng sa…
Det er så vondt når dyr en er glad i dør...
En porsjon gode tanker og klemmm sendes herved oppover til deg
IngunnBW sa…
Jeg føler veldig med deg. Man blir helt utrøstelig når et firbent familiemedlem ikke er der mer. Og så brutalt det skjedde også. Stakkar deg, så vondt
Miamaria sa…
Det var virkelig trist. Stor klem til alle sammen.
Harryford sa…
Uff - kjenner klumpen i maven! Har jo opplevd det samme selv!
Her plantet vi en liten gønn busk i haven til minne om henne! Kan sitte der og "ta en prat" av og til!!!
Klem fra John!
Så trist!

Grusomt å se sitt elskede dyr lide, men godt at dere var der.
Klem

-Hilde
hajal. sa…
Trøsteklem frå meg og.
Alle familiemedlemmer er umistelige - firbeinte som tobeinte.
Frøya-Heidi sa…
Huff, så trist...

Jeg har opplevd det selv med 2 av mine katter og føler med dere.
Villrose sa…
Åneiii....Klem!
Huff da, så trist.

Det samme skjedde med den forrige katten vi hadde (mammaen til den vi har nå) Stygt brudd i bekkenet.
Sjåføren tok da pusen med til dyrlegen, som da ringte meg. Historien som fulgte var egentlig litt komisk, for da Nathalie kom hjem fra skolen, var hun utrøstelig, og jeg lurte på om det ville hjelpe at vi hentet katten og begravde den i hagen. De på vetrinærkontoret hadde lagt pus i fryseren, og derfor var den aldeles stivfrosset da vi hentet den. Siden jeg etterpå måtte hente tvillingene i barnehagen, ble det ett par runder med frossen pus i bilen, før vi kom oss hjem.
Hjemme måtte alenemor Nina, dusje stiv pus, fordi den hadde bæsjet på seg da de satte sprøyten (helt vanlig å gjøre det) Men 3 spørrende prinsesser hengene over, som spurte om alt mulig: er pus sint? (den hadde stivnet skjeivt under frysing, og fått en snål grimase)
Etterpå fikk pus tine og tørke i solen på verandaen, mens vi spiste middag. Etterpå måtte mamma grave hull i steinhard leire, der vi senere la pus innpakket ett koppehåndkle fra IKEA. Og igjen en masse spørsmål fra mine søte små å7på 4 år.... "Når skal vi grave pus opp igjen??"
Å være alenemor byr på endel utfordringer av og til....

Håper du klarer å trekke litt på smilebåndet av min tragikomiske historie.
Stor klem fra Nina
Anonym sa…
Klem. Små katter, store personligheter - enorme tomrom.

Håper at dere vil finne plass til en ny firebent på jakt etter et godt hjem etterhvert.
vig sa…
Så trist! Hun som var så fin. Trøsteklem!
Mete sa…
Å så leit!