Nei jeg har ikke gravd meg ned sammen med løkene jeg satte ned. Skulle nesten tro det, ikke sant, høyst unormalt det har vært pottestille her i fem uker.
Jeg har hatt mine bekymringer å stri med.
I går fikk vi diagnoser fra BUP. Lett til moderat Tourette og ADHD. Legg til et lass hormoner så kan dere vel skjønne at dagene byr på utfordringer.
Lykken er bedring i skoleprestasjoner, stabil vennekrets samt at det er flere foreldre med barn samme diagnoser på skolen. Jeg fikk kontakt med noen allerede i går. Det hjalp betraktelig for min egen del. Jeg trengte litt oppmuntring. Nå har vi fått høre om sosiale tilbud som finnes der ute, likeså har jeg funnet de aktuelle nettsidene. Og oppfølgingen fra BUP fortsetter selvsagt.
Nå til hagen.
Det finnes 8 årstider. Vi er nå inne i årstiden jeg kaller nitrist. Bladene har falt av trærne, bedene er dekket med gule Bjørkeblader. Et lite smil er inni meg dog. Våren som kommer kommer ikke uten krokus og tulipaner neste år. Årets vår føltes mere som nitrist. Null farge.
Som regel er jeg jo som dere vet svært nøye med farge sammensetningene mine. Jeg forsøker å styre løkblomstringen på våren også. Men det er behov for vill uoppdragen farge glede på våren. Så kræsjer det i blandt så gir jeg blanke i det.
Vinteren står for tur. Den eneste fordelen med nitristårstiden er kanskje at man har klart å godta at årets sesong er over.
Sist jeg var i byen så jeg tendeser til julepynt i butikkene. Ja det er tidlig. Men faktisk så synes jeg det er alright nå. Vi hagefolk trenger nitristårstiden. Ja tenk vi gjør det. Det er mange ganger innrømt at vi nesten er venner med hybelkaniner og at støvsugeren lider av sult i sommerhalvåret. Så jeg bruker nitrist til å ordne opp etter mine neglisjeringer. Jeg har alltid et oppussingsprosjekt på gang også. Eneste plantekontakten som er for tiden er at jeg har har laget noen buketter fra hagen. De siste rosene er vemodige, men akk så vakre og står i en liten vase rett siden av meg her nå. Ellers så er det stadig kniping av Coleusene. Jeg har en del frøsådde, hvis de blomstrer har de store tendenser til å dø etterpå. Så knipefingerene er flittig i bruk.
Det finnes lyspunkt i nitristtiden. De vanskelige å finne for barn av solen. Nitrist er den stille årstiden. Men kjenner man godt nok etter så kribler det av liv langt inne like mye som det kribler av liv dypt nede i jorden der ute. =)
Tudelu!
Kommentarer
Ja, det er nesten som man ser (litt) fram til denne tida for å ta tak i den totalt neglisjerte innsida av huset...
Og glede seg til juleforberedelsene
for meg som er totalt juloman.
Og så er det morsomt og trivelig å følge med på fuglene på foringsplassene :-)Innefra.
Her snør det i dag, og snø er i mine øyne med på å trekke hagen over i pen og vakker fra nitriste. Det var egentig ikke såå nitrist heller, bladene er ikke ferdige med å være pene. Også har jeg jo fuglene, som spriter opp både i farge og bevegelser :)
(Jeg sliter litt med å lese skriften du har i bloggen. De store bokstavene blir innmari snirklete. )
Jeg skal se om jeg finner en en annen skrift.
Så får du kose deg så godt du kan tross ei nitrist årstid. Klem =)
Du får kose deg med julpynt nå i den nitriste, det er min plan, snart i alle fall:-)
Tvi-tvi med poden. Det høres ut som dere har bra med ressurser å spille på. Det er bra!
*klem* fra sør :-)
Jeg synes det var godt å høre at dere har fått diagnose, det letter den kronglete veien i hjelpeapparatet. Man får flere rettigheter og blir hørt på en annen måte. Gutten blir jo ikke verre av å få en diagnose, tvert i mot kan man lettere sette inn ressurser der det trengs. Jeg opplevde det slik med mine barn, en diagnose endret på en måte fokus fra kun å konsentrere seg om problemene, til å jobber med de sterke sidene og fremme disse. F.eks ifm med finmotoriske problemer. Vi glemte kampen om skjønnskrift og øvet på touchmetoden i stedet. Der lyktes han og den gode selvfølelsen det brakte med seg gjorde også skolesituasjonen litt lettere. Gutten er i dag 18, elvesrådsrepresentant i klassen, aktiv med venner, jobber i kassen på Coop ved siden av skolen, er målrettet og vet han skal gjøre de neste årene, skoleflink, skal ha oppkjøring til lappen 01.12 - kort sagt, det finnes ikke et snev igjen av ADHDdiagnosen han fikk da han var 5 år. Så det nytter!
Jeg vet hvordan dette tapper en for krefter, bekymringer for fremtiden gjør det heller ikke bedre. Men det ser jo ut til at dere har klart å legge forholdene til rette på den aller beste måten for ham, det er beundringsverdig som du står på :) Han er heldig som har så ressursterk mor! Klem til deg
Diagnosen er god å ha.Man får lettere den hjelpen man trenger. Kampen er dessverre ikke der men med min sønns far som slett ikke ser tingene. helgekosen ufodrer ikke diagnosene så mye, men det er vanskelig å forstå. I stedet finnes det opp alskens andre forklaringer på ticsene,kremting verbaletics, uro, samhandlingsvanskene og konsentrasjonsvanskene. Jeg har skylda i alt. Selv ikke fagpersonalet, behandler og lege på bup ser ut til å nå inn der i gården.Han ser det som miljøskade men diagnosene har jo slett ingenting med det å gjøre. Han underkjenner diagnosene. Det har vært nok kamp for å komme hit.Jeg er sliten.
Huff ja utfordringene kjenner jeg til. Men dere får i alle fall litt hjelp? Det er jo flott.
Løk ja.. har ikke somlet meg til dette enda!! Huff...
Godt guten din har fått ei diagnose, so får dokke hjelpa dokke har behov for. Får håpe at pappaen forstår litt meir etterkvart. Ønsker deg god helg :)